Jeg har såvidt kommet noen sider på vei i første bind av Karl Ove Knausgårds store epos “Min kamp” fra 2009. Etter få sider finner jeg følgende:
”Når oversikten over verden blir større, blir ikke bare smerten den forårsaker mindre, men også meningen. Å forstå verden er å stille seg i en bestemt avstand til den. Det som er for lite til å se med det blotte øye, som molekyler og atomer, forstørrer vi opp, det som er for stort, som skysystemer, elvedeltaer, stjernebilder, forminsker vi. Når vi så har brakt det innen våre sansers rekkevidde, fikserer vi det. Det fikserte kaller vi kunnskap. Gjennom hele barndommen og ungdommen strever vi for å opprette den korrekte avstanden til ting og fenomener. Vi leser, vi lærer, vi erfarer, vi korrigerer. Så kommer vi en dag til det punktet hvor alle nødvendige avstander er satt, alle nødvendige systemer etablert. Det er da tiden begynner å gå fortere. Den møter ikke lenger noen hindringer, alt er satt, tiden flommer gjennom livene våre, dagene forsvinner i vill fart, før vi vet ordet av det er vi førti, femti, seksti… Mening trenger fylde, fylde trenger tid, tid trenger motstand. Kunnskap er avstand, kunnskap er stillstand og meningens fiende.”
Søren meg noe å tenke på, kanskje særlig for oss i bibliotek som nettopp skal fiksere, etablere systemer, fjerne hindringer, bringe kunnskap “innen våre sansers rekkevidde”… Og desto mer når informasjonen blir mer og mer kvikksølvaktig og hvor vi må tåle (noe) kaos.
- Halvor
![28702[1]](http://ubtinget.files.wordpress.com/2009/11/287021.jpg?w=200&h=127)
”Hvorfor fikk Norge et fullt fungerende nasjonalbibliotek først i 2005?” spør forsker Marianne Takle i boken Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket som kom ut i går. ”Hvorfor skjedde det ikke i 1905, da den nasjonale begeistringen var på sitt sterkeste?”
Tipitaka ble første gang trykket i årene 1893-1894 etter kun å ha eksistert på palmeblader gjennom et par tusen år. UB 
”Jeg tror at det intellektuelle individ, formet mellom renessansen og la oss si andre verdenskrig, er tuftet på boka, både som form og metafor (…). Dannelse tar tid; den boklig dannede er et modent menneske” fortsetter han.
som «forfinethet», «kultur», «fostring» og «god oppdragelse»”.
Siste kommentarer